Den siste tiden har forkortelsene blitt brukt om hverandre, og noen har kanskje reflektert over begrepsbruken. Jeg har konsekvent brukt ISIL, og som regel blitt sitert med IS. Etter mer refleksjon og undersøkelser har jeg kommet frem til at vi alle bør bruke ISIL eller ISIS. Fordi:

IS, eller Islamsk Stat, er navnet terrororganisasjonen nå selv kaller seg. De har dannet et kalifat med en åndelig leder, kalifen, og et selverklært område som skal styres etter Koranen – og kalles Den islamske staten. Når norsk media konsekvent bruker IS, kan man si at man gjennom ordvalget aksepterer at de har etablert en stat, og definerer områdene som de har tatt kontroll over som Den islamske staten. Jeg mener derfor det er uheldig bruk av ordet, og registrerer at man internasjonalt bruker ISIS.

Forkortelsen ISIS betyr Den islamske staten i Irak og Syria (noen steder blir det forklart som stor-Syria også). ISIL står for Den islamske staten i Irak og Levanten. Irak og Syria er et mer avgrenset område som gruppen faktisk oppholder seg i, mens Levanten er et gammeldags, fransk koloniord som omfatter både Israel, Jordan, Libanon, de palestinske territoriene og sørøst-Tyrkia. Deres uttalte mål er å opprette en islamsk stat, eller kalifat, i hele dette området.

Er det forskjell på ISIL og ISIS? Usikkert, ISIS kan jo også tolkes som stor-Syria og ikke bare i Syria. Men flere sier også at ved bruk av ISIL bruker man et navn på et område som en militant jihadistisk gruppe har som mål å erobre. Hele refleksjonen rundt valg av forkortelse, eller ord om du vil, handler jo om at valg av ord faktisk betyr noe. I så måte vil det slik jeg ser det være riktig å droppe bruken IS – vi ønsker ikke la det fremstå som en anerkjennelse av en stat, og heller bruke betegnelsen ISIS eller ISIL. Eller den “såkalte terrorgruppen IS”.

Her er forresten en morsom film om hvordan stater blir til, som understreker noe av poenget: http://www.youtube.com/watch?v=4AivEQmfPpk

Før sommeren stilte jeg følgende spørsmål til olje- og energiministeren: En enstemmig Energi- og miljøkomite har slått fast “at hele områdets kraft-behov skal dekkes med kraft fra land” på Utsirahøyden. Upstream skriver i dag at Statoil har bekreftet at de har besluttet en turbin på 30 MW og planlegger enda en turbin på 30 MW på Johan Sverdrup. Turbinene planlegges dessuten uten varmegjenvinning som dermed betyr lav virkningsgrad. Kan statsråden bekrefte at han vil følge opp Stortingets vedtak slik at PUD for Sverdrup ikke vil inneholde turbiner, men at hele områdets kraftbehov dekkes med kraft fra land?

Svaret pekte mot en turbin, men var litt ullent, så jeg gjentok spørsmålet etter sommeren og fikk svar i går. Akkurat samme tekst, og jeg velger derfor å tolke det som at det kun blir en turbin. I Teknisk Ukeblad i dag avslører de derimot at modellen av Johan Sverdrup som var utstilt på ONS forrige uke hadde to turbiner, og at Statoil bare nappet den ene av da de oppdaget det! Det endelige svaret på antallet turbiner kommer først neste vinter, og la oss håpe, for manges del, at vi bare kan le av episoden da også!

Det er stortingsflertall for å holde bistanden på minst én prosent av bruttonasjonalinntekt. Utfordringen nå er å forbedre utviklingspolitikken.

Vi må være opptatt av resultatene av bistanden. KrF vil øke utdanningsbistanden og legge mer vekt på jobbskaping og private investeringer.

Frps Per Sandberg prøvde nylig å reise debatt om størrelsen på bistandsbudsjettet (intervju i Vårt Land 21. august). At Frp vil kutte i bistand er ikke noe nytt. Men Sandberg brakte ­ingen gode argumenter for det. Selvsagt teller størrelsen på bistandsbudsjettet, slik det også gjør for vegutbygging, forsvaret og forskning. Derfor har vi vært uenige når Frp årlig har kuttet mange milliarder i bistandsbudsjettet.

Positivt. Derimot har Sandberg og andre fra regjeringspartiene antydet endringer som tyder på at regjeringen nå vil legge om deler av utviklingspolitikken mer i retning av det KrF har krevd i årevis. Det er positivt.

Vi er mest opptatt av innretningen. Vi vil videreføre en sterk satsing på vaksiner og styrking av helsesystemer. Dette er bistand som har hatt god virkning siden århundreskiftet. Vi vil ­videreutvikle innsatsen for demokrati, menneskerettigheter og bekjempe maktmisbruk og korrupsjon. Frivillige organisasjoner kan bidra til mobilisering for slike samfunnsendringer.

Det er politisk enighet om å satse mer på energiforsyning for å fremme utvikling, særlig ren energi. Her er det viktig at bevilgningene står i forhold til de prosjekter som kan gjennomføres i løpet av året som kommer, og hvor vi kan få effekt av bistanden.

Utdanning er en nøkkel både til personlig kompetanse, yrkesliv og til sterkere demokratisk deltakelse. Vi forventer nå praktisk gjennomslag for en kraftig opptrapping av utdanningsbistanden, som ble nedprioritert av de rødgrønne. Det ligger i KrFs samarbeidsavtale med regjeringspartiene. De siste to stortingsperioder falt skolebi-standen både som andel av bistandsbudsjettet og i realverdi. Nå skal trenden snus med sterk vekt på å gi jenter utdanning, skoletilbud i konfliktområder og i de land som ligger lengst bak, bedre undervisningskvalitet og mer til praktiske yrkesskoletilbud, ikke bare teorilinjer.

Utdanning. Vi kan ikke spre norsk bistand på alle land. Vi er positive til sterkere geografisk konsentrasjon om færre land og vil prioritere de fattigste, men vi har ikke støttet høyresidens kuttforslag og tanker om å begrense norsk bistand til 20 – 40 land. Fokuset må igjen være på resultater, ikke «tenk på et tall».

Vi må fortsatt utnytte fagkompetanse, erfaringer og landkunnskap hos private og frivillige organisasjoner.

Endringer i utviklingspolitikken bør gjøres i nær kontakt med disse for å unngå at gode tiltak blir avsluttet bare for å komme ned på et visst antall land. KrF foreslo under den rødgrønne regjeringen årlig å øke utviklingsbistand gjennom frivillige som driver utviklingsprosjekter. Høyre og Frp foreslo til dels betydelige reduksjoner. Nå forventer vi gjennomslag for KrFs linje og vekst for denne type bistand.

Handel. Det siste året har blitt preget av enorme humanitære hjelpebehov. Samtidig har finanskrisens etterdønninger begrenset mange lands humanitære bistand til krisene i Syria, Sør-Sudan og Den sentral-afrikanske republikk. FNs nødhjelpsappeller er kraftig under­finansiert. Her kan og må Norge gjøre mer, og våre erfarne nødhjelpsorganisasjoner er en viktig bistandskanal.

KrF ønsker en helhetlig utviklingspolitikk, der vi reduserer fattigdom på varig basis gjennom jobbskaping og næringsutvikling. Private investeringer som skaper vekst og jobber må stimuleres. Rettferdig handel kan også gi vekst for begge parter. Derfor er utviklingspolitikk langt mer enn bare bistand, men bistand kan være en viktig katalysator også for bredere samarbeid.

– Dersom situasjonen i Irak er et pågående folkemord, må Norge arbeide for at FN tar i bruk nødvendige tiltak for å stanse ISIL og bidra med nødhjelp til sivilbefolkningen som er rammet.

– Også Norge må være villig til å bære sin del av ansvaret for en militær aksjon for å redde liv i Irak, uttaler stortingsrepresentant for KrF, Kjell Ingolf Ropstad.

I dag skal FNs menneskerettsråd holde et ekstraordinært møte om situasjonen i Irak i lys av overgrep begått av terrororganisasjonen Den Islamske staten i Irak og Levantens (ISIL) og andre væpnede grupper i landet.

Katastrofal passivitet
– Nå må verdenssamfunnet vise handlekraft og at en har lært av den katastrofale passiviteten som ble vist overfor Rwanda i 1994 som gjorde folkemordet der mulig, sier Ropstad.

FNs høykommissær for menneskerettigheter har uttalt at de mange drapene og kidnappingene av sivilbefolkningen og den etniske rensingen som ISIL har gjort kan utgjøre krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Flere menneskerettighetsorganisasjoner har også hevdet at hendelsene i Irak er et folkemord, som i så tilfelle medfører folkerettslige forpliktelser for verdenssamfunnet ti l å gripe inn militært for å beskytte sivilbefolkningen i Irak.

– FN har en særskilt rolle som en global fellesarena hvor verdenssamfunnet kan samles om å gripe inn i situasjoner der det enkelte land ikke selv makter å forhindre folkemord, og for legitimering av maktbruk der dette er nødvendig, sier Ropstad.

– Regjeringen må jobbe internasjonalt for at FN sender en uavhengig og internasjonal «fact finding mission» til Irak for å konstatere om ISILs handlinger utgjør folkemord, som definert i folkemord-konvensjonen, og anbefale tiltak til FNs sikkerhetsråd. I tillegg bør Norge jobbe for at rollen som FNs spesialrapportør for menneskerettighetssituasjonen i Irak, som ble fjernet i 2004 gjenopprettes og med jevnlige rapporter til sikkerhetsrådet og generalforsamlingen, avslutter Ropstad.

Etter forferdelige bilder, nyheter og historier gjennom sommeren sendte jeg dette spørsmålet da muligheten for skriftlige spørsmål åpnet seg igjen etter sommeren: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=60376

Spørsmål
Kjell Ingolf Ropstad (KrF): Den militante sunniekstremistiske opprørsgruppen Den islamske staten Irak og Levanten (ISIL) driver regelrett henrettelse og massiv forfølgelse av kristne, shiaer og andre minoriteter i Irak. I Mosul skal de ha tatt over eller ødelagt alle kristne kirker eller klostre og kristne får valget mellom å konvertere eller å bli drept. Ifølge FN er tusenvis drept de siste månedene.
Hva gjør regjeringen for å bidra til internasjonalt press og stans i disse krigshandlingene i Irak?

Begrunnelse
ISIL har merket husene til kristne innbyggere med en stor ‘N’ for ‘Nassarah’, som er det navnet Koranen har på kristne. Det ble malt på kristnes hus som et symbol på at det nå var det islamske kalifatets eiendom.

FNs generalsekretær Ban Ki-moon og Sikkerhetsrådet har kommet med kraftig fordømmelse av angrepene og Ban Ki-moon har sagt at systematiske angrep på sivilbefolkningen eller på segmenter av sivilbefolkningen, på grunn av deres etniske bakgrunn eller religiøse tro, kan utgjøre en forbrytelse mot menneskeheten.

Sikkerhetsrådet har fordømt forfølgelsen av kristne og andre minoritetsgrupper i Nord-Irak, som har vært hjem for minoritetssamfunn som har levd sammen i hundrevis av år før de kom under direkte angrep av grupper kjent som ISIL og deres allierte.

Svaret kom en uke senere, og da hadde også USA valgt å angripe ISIL. Behovet for norsk hjelp bare øker.