fredag 9. april 2010

Rett til på tro og være unøytral

Mennesket er så mye mer enn bare det materielle. Alle bør erkjenne at mennesker har åndelige behov. Det er det mange som ser ut til å glemme i den offentlige debatten om religiøse symbol og identitetsbærere.

Det er ikke en bagatell å tvinge en muslim til å spise kjøtt eller til å droppe hijaben, eller nekte en kristen å gå med kors rundt halsen. Dette er sterke, personlige symbol på identitet og sier noe om hvem en er og hva en tror på. Debatten om trosfrihet dreier seg ikke bare om å få tro på det man vil, men også å få uttrykke troen sin. Derfor skal man heller ikke lovbegrense dette til den private sfære. Samtidig skal vi ikke glemme at noen også er påtvunget visse heldekkende religiøse plagg, og ser på det som et symbol på en undertrykking de opplever daglig. Dette gjelder i sær de heldekkende hodeplaggene hijab, niqab og burka. Men i kampen mot denne kvinneundertrykkingen er det ufriheten og overgrepene kvinnene blir utsatt for som er motstanderen, ikke religionen i seg selv.

Troen utfordrer det nøytraleI den offentlige debatten om trosfrihet er det noe som provoserer meg og engasjerer meg veldig. Det er det at mange mennesker tar på seg rollen som "nøytral" og skal representere det nøytrale synspunktet i debatten om religionens plass i samfunnet. Jeg må innrømme at jeg ikke liker dette moteordet nøytralitet. Det er nok ikke helt politisk korrekt å være så diskriminerende og ekskluderende at man utfordrer selveste nøytraliteten.

Det er ikke sånn at noen kan være hundre prosent nøytral og ikke bære med seg påvirkninger fra noen verdisett eller form for tro. Alle tror på noe - enten det er det frie markedet, ytringsfrihet eller ateisme. Like fullt er det en tro, en overbevisning om noe. Om den ikke er religiøs, er den i alle fall ikke nøytral. Det offentlige rom kan ikke ryddes for religiøse symboler og bli nøytralt, selv om staten er sekulær. Det at Norge er en sekulær stat betyr at forfatningen vår bygger på demokratiske lover vedtatt av folket, ikke på lover kun basert på religiøse lovtekster som moseloven eller sharia. Det betyr ikke at den norske grunnloven ikke er inspirert av kristne og humanistiske verdier, for det er den i aller høyeste grad. Mange opplæringsinstitusjoner har også som formål å gi barna mulighet til opplæring i kulturarv og tro, og det bør de fortsette med.

Respekt for andres troDet er mer vandring over landegrensene enn noen gang. Vi lever i ei ny tid med et flerkulturelt og mangfoldig samfunn som stadig er i forandring. I dette samfunnet må frihet og forståelse må gå hånd i hånd. Respekt for mennesket som et åndsvesen og respekten for andre menneskers tro og for trosfriheten er grunnleggende.
Mennesker med forskjellig livssyn vil måtte leve sammen i et slikt pluralistisk samfunn der mennesker har med seg ulikt sett verdier fra andre religioner og kulturer. Derfor må det være plass til ulike livssyn og religioner i offentligheten, selv om det betyr at noen konflikter vil komme til overflaten. Er man trygg på sin egen identitet er man også godt rustet for dialog i møte med andre. Vi må verdsette religionenes samfunnsskapende kraft, og den felles kampen mennesker fra ulike religiøse retninger kjemper for å sikre religionens rolle i det offentlige rom.

2 kommentarer:

Sigrun sa...

Vedr. det å ikke lovbegrense religiøse symboler til den private sfære:

Det forundrer meg at noen ønsker å tillate bl.a. hijab i politiet, tatt i betraktning at politiet ikke bare skal fakke tyver, men også hjelpe mennesker som har det vondt. En del mennesker som kontakter politiet har erfaringer av overgrep og undertrykking i religionens navn, og kan ha blitt påført betydelige psykososiale funksjonsnedsettelser.

Da jeg var barn, ble jeg i over ti år utsatt for seksuelle og fysiske overgrep med bibelsk legitimering, samtidig som overgriperne offisielt hevdet at sex utenfor ekteskapet var synd. Selv som voksen klarte jeg dårlig å være i rom med kristne symboler uten å gå i stykker innvendig.

Mange med slike erfaringer kontakter politiet i en relativt tidlig fase av rehabiliteringsprosessen, og har ikke fått bearbeidet traumene verken psykologisk eller religiøst. Teologen Helene Horsfjord, som har skrevet spesialoppgave om kvinners gudsbilde etter seksuelle overgrep, sier at selv om det har gått lang tid siden overgrepene stoppet, skal det ofte lite til før skyld-, skam-, underlegenhets- og avmaktsopplevelsen gjenopplives hvis man ikke har fått bearbeidet sin skadete religiøsitet. Når Gud og religiøsitet blandes sammen med skyldfølelse, så blir skyldfølelsen noe langt mer enn uten religiøs "innblanding".

At mange ikke har skjønt alvoret ved å blande religiøsitet inn i rollen som profesjonell hjelper, kom til gagns til syne for et par år siden, da det ble ytret ønske om hijab-bruk for psykologer. Psykolog- og politiyrket har jo det til felles at dets utøvere både griper inn i menneskers personlige liv og har med mennesker i nød å gjøre. Det er mangel på profesjonalitet om yrkesutøveren flagger personlig overbevisning og verdisyn i slike yrker. Jeg blir skremt over enkeltes mangel på bevissthet om hvem sine behov som skal være relevant i slike møter mellom profesjon og borger.

Kjell Ingolf sa...

Takk for et åpent og sterkt innlegg, Sigrun! Det var mye til ettertanke.