fredag 21. november 2008

Likevel kutter vi i psykiatrien...

I går kveld kom finanskomiteen med innstillingen sin til statsbudsjettet. De gjorde et dramatisk vedtak. Etter at Bondevik I regjeringen satte i gang en egen opptrappingsplan i psykiatrien i 1999, og Bondevik II forlenget denne, har regjeringen nå bestemt at den skal avsluttes. Etter ti år er det stopp. Midlene skal ikke lenger øremerkes. Faren for kutt er derfor enorm.Vi har alle kjent oss skikkelig nedfor.

Vi kjenner alle noen som har slitt, eller sliter med psykiske problemer. Sannsynligvis kjenner vi alle noen som har gått så langt som å avslutte livet sitt. Faktum er jo at det er flere unge gutter som tar livet sitt enn det er unge gutter som dør i trafikken! Historien om Martin Bengtsson (22) er ikke unik. Han var et av Sveriges største fotballfunn. Stjerne på guttelandslaget. Proff i Inter. Alt virket bra – men han forsøkte å ta livet sitt.

Mange tusen ungdommer står i kø for å få behandling, og gjennomsnittlig ventetid er oppe i nesten 80 dager. For å ta fotballeksempelet - dersom Martin knakk foten i en fotballkamp ville man ikke vente 80 dager før han fikk hjelp. Nei, da ville jo foten gro feil! Men dersom man sliter psykisk må man vente. Desverre er det like mye, og ofte mer alvorlig, som gror feil mens man venter på hjelpen i psykiatrien.

I året som har gått har en av KrFUs viktige saker vært å øke satsningen på forebygging, på lavterskeltilbud. Som skolehelsetjenesten. Der fylke etter fylke har vist hvor dårlig tilbudet er! F.eks i Vestfold har helsesøster i gjennomsnitt bare 44 sekunder per elev i uka. Fordi kommunepolitikerne prioriterer andre ting først. Grupper som skriker høyt om hvor ille ting er, og som helt sikkert trenger midler.

Brev fra tenåringen Frida:

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver denne mailen til deg eller hva jeg kommer til å skrive. Jeg vet ikke helt hvem du er eller nøyaktig hva du gjør, men du må kunne reagere på denne mailen. Dette er en impulshandling som er nøye gjennomtenkt…

Jeg føler bare jeg må si deg hvordan jeg opplever psykiatritilbudet til ungdom her i landet. Det er rett og slett det tregeste som finnes. I nesten fem måneder har jeg hatt samtaleterapi med helsesøster på skolen fordi jeg er deprimert, og hun har henvist meg til BUP for lenge siden. Så fikk jeg tilbakemelding fa den lokale BUP-tjenesten med feil navn inni brevet og hele greia.

Det endte med at jeg fikk vite at jeg er på venteliste for behandling, og mest sannsynlig er jeg fortsatt det til høsten (dette skrev hun da i april). Slik virker det iallfall.

Jeg vil ikke kalle meg akutt syk. Men likevel trenger jeg at ting skjer raskt, og jeg ber deg gjøre det du kan for å bedre tilbudet om hjelp til barn og unge med psykiske problemer. Jeg har et helvete nå, uten å få hjelp fra noen…

Frida, 15 år

Det er mange Frida-er her i landet. Tallenes tale er krystallklare! Vi trenger ikke flere ungdommer som blir glemt i psykiatrien, og som ender i behandlingskøer. Vi trenger en økt satsing! Regjeringen burde skamme seg over å ha sviktet en av de mest sårbare gruppene. KrF var det eneste partiet som ønsket en fortsatt kanalisering av midler til psykiatrien. Vi skal være der for de som trenger det.

Vi må få mer forebygging, mer lavterskeltilbud, og kortere køer. KrF må tilbake i regjering for å få en ny opptrapping i psykiatrien!

5 kommentarer:

Rahim Nicolay Ali sa...

Synes det er ille at Regjeringen nedprioriterer dette området også. I Bergen ble dette mottatt med avsky. Ved å ikke øremerkemidlene lenger så fraskriver Regjeringen seg et stort ansvar. Den Regjeringen svikter de svakeste. Det er dypt skuffende.

Anonym sa...

Psykiatritjenesten blir brukt for mye i dag. Alt for mange drar til psykiater for unødvendige ting, slik at de som virkelig trenger det må stå i endeløse køer. Jeg vil ikke tilbake der vi var tidligere; den gang gikk for få til psykiater, men dagens nivå er i høyeste laget. Vi må gjøre det slik at bare de som fastlegen mener trenger å gå til psykolog får subsidierte priser. Da får de som trenger det hjelp straks, mens de andre får betale mer, i det private, om de likevel absolutt vil ha dette tilbudet. Ok, så blir det litt spørsmål rundt de som ligger i tvilstilfellene, men da får en heller slakke litt på reglene; det er bedre at noen flere får det billige tilbudet, enn at for mange får det. Skulle det fortsatt være for lang kø, får en heller bygge ut det offentlige tilbudet da.
Jeg kan selvsagt være på jordet, men jeg synes dette høres rimelig fornuftig ut.

Andreas Nørstrud sa...

Jeg tror du setter søkelyset på noe viktig her, Kjell Ingolf. Det er åpenbart mange som sliter, enten i større eller mindre grad. Samtidig vil livet aldri bli en reise helt uten vonde tanker og følelser. Et visst innslag av "psykiske problemer" må kanskje regnes som en del av livet selv.

Likevel, poenget mitt er et annet. Jeg synes som sagt det er bra med fokuset du setter her. Jeg er helt enig i at dette er noe vi må ta på alvor, men jeg er ikke så sikker på at svaret er så enkelt som å øke bevilgningene til psykiatrien.
Man kan jo først spørre seg hvorfor enkelte sliter (unormalt høyt) på det psykiske planet. Hva er egentlig den underliggende årsaken? Dette er et spørsmål det nok ikke er lett å gi noe entydig svar på. I såfall kunne vi vel "utryddet" alvorlige psykiske problemer?
Personlig tror jeg årsaken til mange av dagens psykiske sykdommer er en konsekvens av vår moderne livsstil. Her kan det trekkes inn mange faktorer, men jeg nevner noen:
1. Storsamfunnet.
Sentralisering og modernisering har gjort samfunnet vårt til en lapskaus. Grunnleggende relasjoner slik som familiemedlemmer, naboer og lokalsamfunn er ikke slik det engang var. Vi "skifter beite" hele tiden, og mister nok mye av vår tilhørlighet til et bestemt sted og et bestemt samfunn. Når man ser eksempler på at folk ligger døde i flere måneder i en byleilighet uten at noen merker det, så er åpenbart noe feil. Vi trenger alle å bli sett av noen som bryr seg, slik at man kan bli fulgt opp.

2. Endret etikk.
Norge kan snart ikke karakteriseres som noe kristent land lengre. Grunnleggende kristne verdier viskes ut på bekostning av egoisme og selvrealisering. Det er nå helt stuerent - og ofte ansett som riktig - å skille seg fra sin ektefelle. For ikke å snakke om de mange samboerne som også skiller lag, men som aldri giftet seg. Man ser ikke lengre på ekteskapet som noe hellig, men "bruker" og "kaster" det akkurat slik man føler for. Barn blir tapere, med stress og utrygghet som konsekvens - men også voksne sitter igjen med store sår etter et samlivsbrudd. Tidligere var familien samlet, og de gamle ble tatt hånd om av sine barn. I dag hiver vi ungene i barnehagen midt i ammeperioden, og våre gamle enker/enkemenn sitter ofte aleine før de havner på gamlehjem.

3. Understimuli
Vi er understimulert både fysisk og psykisk. Livet er ikke lengre en kamp for tilværlesen. Alt vi trenger for å klare oss finnes i butikkene, og selv om våre jobber kan være utfordrende nok, er de i større grad en stressfaktor enn noe som gir god mental stimuli.
Mange fra den vestlige verden ser et paradoks i møte med den tredje verden. Fattige mennesker viser ofte en større livsglede enn det vi har i vårt moderne samfunn - på tross av svært lav levestandard. Det handler om å glede seg over de enkle tingene. I Norge har mange det altfor godt. Mat på bordet tar vi ofte for gitt.

4. Feil mat
Det er sørgelig lite kjent hvor stor innvirkning maten har på vår psykiske helse, ikke bare den fysiske. Mens hysteriet knyttet til at fett er farlig bare fortsetter, ser man at folkehelsa har gått nedover - og ikke oppover - i takt med denne rådgivningen. En rekke psykiske lidelser knyttes til mangel på fett (hjernen består av ca. 70% fett), blant annet schizofreni, depresjon, atferd- og utviklingsforstyrrelser hos barn, samt demens hos eldre. Problematiske proteiner i melk og hvete (kasein og gluten) viser seg også å skape mye mer problemer enn vi aner. Folk har faktisk gått i psykoser pga matvareallergi, og listen over plager dette kan forårsake er utrolig lang. Dessverre kommer ikke disse fakta fram i tilstrekkelig grad. Det er de sterke kapitalkreftene som styrer informasjonsspredningen. Når Tine Meierier maser om at "ingen drikk kan erstatte melk", ja så velger vi å tro på det. I tillegg til dette vet vi at et stort inntak av sukker og andre høyglykemiske matvarer også gir sykdom.

Videre kan man spørre seg; vil en psykisk syk pasient få det han/hun virkelig trenger? Jeg har hørt mange eksempler på folk som har fått det langt værre etter sitt møte med psykiatrien. Samtaleterapi kan nok være nyttig for noen, men vil det løse det underliggende problemet? I stedet for at folk som er psykisk syke får en omsorg og kjærlighet de har behov for - sammen med et sunt og riktig kosthold - så blir de møtt av et system som rent byråkratisk og innholdsmessig ikke fungerer.
Det eneste man ofte har å tilby er medikamenter, med til dels store bivirkninger. "Lykkepillen" (antidepressiva) blir gitt ut i både øst og vest, mens dette aldri vil fjerne årsaken til depresjonen. Tvert imot gjør slike medikamenter oss mer likegyldige og "følelsesmessig avstumpet". En tilværelse som tidligere vekslet mellom sort og hvitt, blir konstant grå på antidepressiva. Dermed sår man opphav for en "ny" depresjon!

Jeg tror mange politikere må tenke nytt, og ikke bare tenke bevilgninger. Alt handler ikke om penger - faktisk så er det veldig lite som gjør det. Det er innholdet som betyr noe!
Jeg er glad for at KrF setter en tydelig profil rundt kristne verdier og viktigheten av familien. Jeg oppfordrer KrF til å fortsette med det! Samtidig håper jeg at KrF også kan være partiet som er villige til å se ting i et nytt lys.
Stå på, Kjell Ingolf! Du har min tillit og stemme :)

Kjell Ingolf sa...

Andreas: Takk for støtte og for et gjennomtenkt innlegg! :) Tror du peker på mye riktig. Årsakene er sammensatte, men idealene i samfunnet er uten tvil i endring og disse skaper en uro og press som ikke er bra.

Penger løser ikke alt, men det gjør kanskje en venn. Noen å snakke med. Noen som ser en. Noen som gir råd når en har det vondt. osv... Veldig mange burde kunne bli stoppet lenge før de trenger hjelp. Derfor må vi også ha stort fokus på familien, fritidstilbud og f.eks helsesøstere i skolene..

Ella sa...

jeppers. Da er det liv på bloggen og greier. Men hva med en ny avstemning snart?
Personlig kunne jeg tenke meg å vite noe om hva de som er innom her spiser til jul. Er det ribbe, pinnekjøtt eller grandis som er favoritten?